Et mulig paradigmeskifte innen traumebehandling og PTSD

Ny forskning på traumer, regulering og kroppens evne til helbredelse

Hva om veien ut av traumer ikke alltid begynner med å gjenfortelle historien? Ny forskning fra University of Melbourne antyder at følelsesregulering og arbeid med nervesystemet kan være like viktig som selve traumefortellingen for enkelte pasienter. Samtidig kaster moderne nevrovitenskap nytt lys over sammenhenger mellom kropp, hjerne og bevissthet som også har stått sentralt i kontemplative tradisjoner gjennom århundrer.

I det siste har fagbladet Psykologisk.no satt søkelyset på et av de mest brennende og tabubelagte områdene innen moderne psykiatri: Hva gjør vi med PTSD-pasientene som ikke blir bedre av tradisjonell samtaleterapi?

Dette er et utrolig viktig spørsmål. Lenge har den offentlige helsetjenesten tviholdt på såkalt "traumefokusert terapi" som den eneste gylne standard. Logikken har vært enkel: Du må snakke om traumet, gjenfortelle de smertefulle minnene og gå inn i detaljene helt til følelsesresponsen blekner.

Men for mange pasienter skjer det motsatte. De blir re-traumatisert. De overveldes av nervesystemets nødreaksjoner, og opp mot 50–70 % i enkelte risikogrupper faller fra underveis. Mange stagnerer fordi tilnærmingen ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til kroppens og nervesystemets rolle i traumereaksjoner. Når kroppen står i vedvarende alarmberedskap, er det ofte ikke nok å forstå situasjonen intellektuelt. Regulering må også skje på et kroppslig og fysiologisk nivå.

Dette betyr ikke at traumefokusert terapi er feil eller uten verdi. For mange mennesker er det fortsatt en virksom behandlingsform. Forskningen peker imidlertid på at ulike mennesker kan trenge ulike veier inn i helbredelse, og at følelsesregulering og nervesystemarbeid kan være et avgjørende alternativ for dem som ikke tåler eller har nytte av å gå direkte inn i traumeminnene.

Funnene fra Melbourne, som vi skal ta for oss, bidrar til en voksende forskningslitteratur som legger større vekt på emosjonsregulering, nervesystemets rolle og kroppslige prosesser i traumebehandling. Dette reiser et interessant spørsmål: Hvis traumet i stor grad uttrykker seg gjennom kroppens og nervesystemets reaksjoner her og nå, bør ikke også veien til helbredelse i større grad begynne der?

Melbourne-studiene: En ny vei utenom historien

Ved University of Melbourne i Australia, nærmere bestemt ved traumesenteret Phoenix Australia, har professor Meaghan O’Donnell og hennes forskerteam sett nærmere på de som ikke har utbytte av å snakke direkte om traumet sitt.

De har nylig publisert banebrytende kliniske studier på en tilnærming som kalles Unified Protocol (UP). Dette er en ikke-traumefokusert metode. I stedet for å "tvinge" pasienten til å hente frem minnene fra fortiden, flyttes hele fokuset over på følelsesregulering i nået.

Forskerne fant noe interessant: Ved å lære pasientene å gjenkjenne, romme og regulere intense følelser her og nå - uten å berøre selve traumeminnet - sank PTSD-symptomene dramatisk. Frafallet i terapien ble minimalt, og pasientene opplevde en signifikant reduksjon i både angst og depresjon. Resultatene holdt seg også over tid.

Nevrobiologien bak endringen

Hvorfor fungerer dette så mye bedre for mange? Svaret ligger i nevrovitenskapen og cellebiologien, som endelig begynner å bekrefte det kontemplative tradisjoner har praktisert i årtusener.

Når et menneske er traumatisert, skjer det fysiske endringer i hjernens strukturer, nevrale nettverk og i kroppens biokjemi:

• Amygdala (alarmsentralen): Blir kronisk overaktiv og fyrer løs som om faren er til stede akkurat nå.

  
  

• Brocas område (språksenteret): Skrus fysisk ned under traumeaktivering. Hjernen mister evnen til å omsette opplevelsen til logiske ord.

  
  

• Standardnettverket (Default Mode Network - DMN): Dette er hjernens "indre historieforteller", som aktiveres når vi tenker på fortid og fremtid. Ved traumer blir dette nettverket hyperaktivt og låser pasienten i en utmattende, kronisk loop av grubling, indre uro og frykt. Selve opplevelsen av et stabilt og trygt "jeg" blir fragmentert.

  
  

• Saliens-nettverket (oppmerksomhetsfilteret): Fungerer som hjernens radar for hva som er viktig. Hos traumatiserte blir denne radaren en feilkalibrert autopilot, slik at helt ufarlige sanseinntrykk i hverdagen feilaktig filtreres som akutte trusler.

  
  

• Den kjemiske fabrikken og kroppen: Nervesystemet og kroppen er ikke adskilt. Når disse hjernenettverkene er i konstant alarmberedskap, sendes det uavbrutt ut en flom av stresshormoner som kortisol og adrenalin via aksen mellom hjernen og binyrene (HPA-aksen). Denne biologiske kjemien endrer alt: Immunforsvaret går i forsvarsposisjon (kronisk inflammasjon), muskulaturen spenner seg i en evig beredskap, og pusten blir overflatisk. Traumatiske erfaringer kan sette spor i nervesystemet, hormonbalansen, immunresponsen og kroppens fysiologi. De biologiske konsekvensene av traumet blir innvevd i kroppens reguleringssystemer, noe som også kan forandre selve opplevelsen av livet.

  
  

  De fleste kjenner igjen denne mekanismen i mildere form. Når vi er sterkt stresset eller følelsesmessig overveldet, hjelper det sjelden å tenke hardere. Kroppen lytter ikke nødvendigvis til argumenter når alarmsystemet er aktivert. Først når nervesystemet finner en viss grad av trygghet, blir det igjen mulig å tenke klart, reflektere og møte situasjonen med større ro.

Når det etablerte systemet krever at du skal snakke om traumet, prøver de en"top-down" -tilnærming - fra intellektet og ned til kroppen. Men når den kjemiske fabrikken raser og kroppen står i full alarmberedskap, er den logiske bremsemekanismen koblet ut. Man kan ikke intellektualisere seg ut av en biologisk giftig stressrespons.

Melbourne-forskningen støtter opp under en "bottom-up"-modell. Ved å trene opp bevisst tilstedeværelse, regulere pusten og endre hvordan vi forholder oss til følelsene, impulsene og sansningene i kroppen her og nå, snur vi informasjonsstrømmen. Regulering handler ikke om å undertrykke eller kontrollere følelser, men om å utvikle evnen til å være til stede med dem uten å bli fanget av dem.

Når vi flytter oppmerksomheten ut av den mentale historien og inn i det åpne, sansende rommet her og nå, skjer det noe fundamentalt: Det overaktive standardnettverket (DMN) roer seg, alarmsentralen skrus av, og produksjonen av stresshormoner normaliseres gradvis. Gjennom hjernens iboende evne til nevroplastisitet - evnen til å omorganisere seg selv og danne nye nettverk - og kroppens evne til dyp homeostase (selvregulering), kan vi bokstavelig talt omskape og mildne de dypeste biologiske sporene av et traume. Vi går fra å overleve i fortiden, til å begynne å leve i nået.

Fra autopilot til bevisst nærvær

Dette forskningsgjennombruddet er en enorm oppreisning for alle som har jobbet helhetlig med kropp, sinn og bevissthet. Det viser at veien til helbredelse ikke handler om å analysere eller intellektualisere historien vår i det uendelige. Det handler om bevissthetsregulering. Når nervesystemet har gått i lås, mister bevisstheten sin bevegelighet - den blir stående fast i et traumespor. Når vi lærer å frigjøre den fra den reaktive autopiloten og åpne den opp til det åpne bevisste rommet her og nå, endrer vi ikke bare tankene våre. Vi påvirker kroppens biologi helt ned på cellulært nivå.

Vitenskapen begynner gradvis å avdekke sammenhenger som mange klinikere, kroppsorienterte terapeuter og kontemplative tradisjoner lenge har pekt på: At menneskets evne til regulering, nærvær og tilpasning er en sentral del av helbredelsesprosessen.

Funnene fra Melbourne bidrar til å utvide forståelsen av hva traumebehandling kan være. Kanskje handler fremtidens behandling ikke bare om å forstå historien vår, men også om å styrke vår evne til å møte det som skjer i oss her og nå.

Når nervesystemet finner tilbake til en opplevelse av trygghet, åpnes det ofte rom for noe mer enn symptomlindring - en gradvis gjenoppdagelse av livskraft, kontakt og indre bevegelighet.

Videre utforskning i Bevissthetspedia:

Et levende oppslagsverk over bevissthet, menneskelig utvikling og indre prosesser. Gjennom å bygge broer mellom vitenskap, psykologi, kropp, kontemplasjon og levd erfaring utforsker Bevissthetspedia mennesket fra flere perspektiver. Her kan du fordype deg i sentrale begreper og temaer knyttet til denne teksten.

Siv-Anita Øiaas

Stillhetens Kilde

Kilder :

Bakgrunnen for denne artikkelen er forskning på ikke-traumefokusert behandling fra University of Melbourne og traumesentret Phoenix Australia, som nylig har vært omtalt i fagbladet Psykologisk.no

For de som ønsker å dykke dypere inn i de vitenskapelige artiklene og studiene, kan de leses direkte hos kildene her:

• Informasjon om den omfattende IMPACT-studien ved Phoenix Australia, som undersøker effekten av Unified Protocol (UP) for traumer.

• En av forskningsartiklene fra temaet i Melbourne om emosjonsregulering og alternative behandlingsformer publisert i American Psychological Association (APA).

• Oversikt over forskningsarbeidet til professor Meaghan O’Donnell ved University of Melbourne.

Copyright:

Tekstene deles i sin helhet og kan sirkulere fritt, men ikke endres eller brukes kommersielt uten samtykke. For dem teksten angår, vil den finne sin egen vei.

Om:

Siv Anita har 20 års erfaring med indre transformasjonsprosesser og åtte års faglig fordypning i skjæringspunktet mellom moderne vitenskap og kontemplative visdomstradisjoner. Arbeidet hennes bygger på både levd erfaring og tverrfaglig fordypning innen bevissthet, psykologi, nervesystem og menneskelig utvikling, med særlig fokus på å bygge bro mellom moderne forskning og kontemplative tradisjoner. Les mer her