Samtale 7 -
Hva er døden og hva skjer etter døden?
Innledning:
Vi vet at kroppen skal dø.
Likevel lever de fleste av oss som om døden befinner seg et sted langt der fremme, i et liv som ennå ikke har begynt å ta slutt.
Døden kan vekke frykt, sorg og motstand. Men den har også vært en av menneskets største lærere. Filosofien, religionene og de kontemplative tradisjonene har igjen og igjen stilt det samme spørsmålet:
Hva er det egentlig som dør?
Og kanskje ligger spørsmålet om døden nærmere spørsmålet om livet enn vi vanligvis forestiller oss.
For noen begynner døden lenge før kroppen slipper taket – som en gradvis oppløsning av identiteten, forestillingen om et adskilt «jeg» og det vi trodde vi var. Andre har møtt døden helt konkret, og kommet tilbake med erfaringer som har forandret deres syn på bevissthet, livet og seg selv.
Hva skjer når formen slipper taket?
Hva er det vi frykter å miste?
Og finnes det noe som ikke kan dø?
Rundt bordet sitter:
Jesus:
Han taler om å miste sitt liv for å finne det, om å dø fra det som binder mennesket til det adskilte «jeg», og om et liv som ikke er begrenset til det synlige. Hos ham møtes døden, kjærligheten og oppstandelsen.
Buddha:
Han bringer inn forgjengelighetens perspektiv. Alt som oppstår, forandres og opphører. Lidelsen oppstår når vi forsøker å holde fast i det som ikke kan holdes fast, eller gjør det foranderlige til «meg» eller «mitt».
Ramana Maharshi:
Han stiller det enkleste og kanskje mest radikale spørsmålet: Hvem er det som dør? Gjennom selvgranskning fører han oppmerksomheten tilbake til det han kaller Selvet – det som ikke er den skiftende personen.
Eckhart Tolle:
Han undersøker døden gjennom identifikasjonen. Hva skjer når det vi har trodd er «meg», begynner å falle bort? For ham kan det å dø før den fysiske døden være en inngang til å oppdage det tidløse nærværet som allerede er her.
Mester Eckhart:
Han bringer inn den kristne mystikkens språk om den indre døden – at det begrensede «jeg» må slippe taket for at mennesket skal kunne hvile i Gud. Døden blir ikke bare en avslutning, men også en mystisk forening.
Nisargadatta Maharaj:
Han ser personen som en samling av minner, vaner, identifikasjoner og forestillinger – noe som kommer og går. Spørsmålet blir derfor hva som egentlig kan dø, og hva som er før og bak denne samlingen.
Anita Moorjani:
Hun bringer inn erfaringen fra en nær-døden-opplevelse som radikalt endret hennes forhold til frykt, identitet, kjærlighet og livet. Hennes perspektiv åpner spørsmålet om hva som skjer når de vante grensene for hvem vi tror vi er, blir borte.
Eben Alexander:
Som nevrokirurg fikk han en nær-døden-opplevelse under en alvorlig sykdom som han senere beskrev som en dyptgripende erfaring av bevissthet utenfor det han tidligere mente var mulig å forklare ut fra hjernens funksjon. Han bringer inn spørsmålet om forholdet mellom hjerne, sinn og bevissthet.
Sam Parnia:
Han bringer den medisinske og forskningsmessige stemmen inn i rommet. Gjennom studier av bevissthet og erfaringer under hjertestans undersøker han hva som faktisk kan skje med bevissthet og kognitive erfaringer når kroppen befinner seg i en tilstand nær døden.
Samtalen:
Det er stille rundt bordet.
Denne gangen er ikke stillheten fylt av forventning, men noe som er vanskeligere å sette ord på.
Døden.
Et ord alle mennesker kjenner.
Et mysterium ingen kan tre helt ut av og se tilbake på.
Tolle ser rundt bordet.
— Vi snakker om døden som om vi vet hva den er. Men kanskje det første spørsmålet må være: Hva vet vi egentlig?
Sam Parnia nikker.
— Vi vet mye om hva som skjer med kroppen når hjertet stanser. Men døden er ikke nødvendigvis det øyeblikket vi tidligere trodde den var. Biologisk sett er det en prosess, og resusciteringsforskningen har vist oss at grensene mellom liv og død er langt mer komplekse enn vi tidligere har antatt.
Han fortsetter:
— Det som interesserer meg aller mest, er hva som skjer med bevisstheten i denne prosessen.
Eben Alexander lener seg litt frem.
— Det var nettopp dette som forandret hele mitt perspektiv.
Han blir stille et øyeblikk.
— Før min egen erfaring var jeg nevrokirurg. Jeg hadde lært å forstå bevisstheten ut fra hjernens funksjon. Jeg hadde ingen formening om at en slik erfaring kunne finne sted utenfor hjernen.
Han ser rundt bordet.
— Så ble jeg selv alvorlig syk og lå i koma i syv dager. Det jeg opplevde, var ikke som en drøm eller en fragmentert hallusinasjon. Det var en virkelighet jeg opplevde som mer levende enn den virkeligheten jeg hadde kjent før.
Anita Moorjani nikker.
— Det er noe mange beskriver. Ikke nødvendigvis med de samme bildene eller ordene, men med en følelse av at virkeligheten blir større enn den de tidligere trodde var mulig.
Sam Parnia:
— Og dette er nettopp grunnen til at fenomenet bør undersøkes.
Han ser på Alexander.
— Vi har nå studier hvor mennesker som overlever hjertestans rapporterer minner og erfaringer fra perioden rundt hjertestansen. I AWARE II rapporterte flere overlevende opplevelser som ble klassifisert som bevissthet eller transcendentale erfaringer, samtidig som EEG og oksygenering ble målt under resusciteringen.
Han stopper.
— Det betyr ikke at vi allerede vet hva bevisstheten er.
Eben Alexander smiler.
— Nei. Men det betyr heller ikke at vi bør anta at slike erfaringer bare er produkter av hjernen.
Parnia nikker.
— Enig.
— Kanskje det er nettopp her vitenskapen møter sitt eget mysterium, fortsetter Alexander.
— Vi vet at hjernen former hvordan virkeligheten erfares. Men vi vet ikke om hjernen produserer bevisstheten, eller om den på en eller annen måte formidler, organiserer eller begrenser den.
Tolle ser på ham.
— Som om hjernen er et filter? Som slipper bevisstheten gjennom i en begrenset form heller enn å skape den?
Parnia:
— Det finnes slike modeller, men de er ikke etablert vitenskapelig konsensus. Det vi vet, er at hjernen ikke fungerer som et kamera som bare registrerer en ferdig virkelighet. Den konstruerer vår perseptuelle erfaring gjennom komplekse prosesser.
Eben Alexander:
— Og det er et viktig skille.
Han smiler.
— For hvis hjernen former erfaringen vår, følger det ikke automatisk at den skaper det som erfares.
Det blir stille.
Buddha ser ned på hendene sine.
— Uansett hva som finnes etter døden, er én ting synlig allerede nå: Alt som oppstår, forandrer seg.
Han ser opp.
— Kroppen. Følelsene. Tankene. Relasjonene. Det vi elsker. Det vi frykter å miste.
Anita:
— Hele livet slik vi kjenner det.
Buddha:
— Ja.
— Og likevel forsøker mennesket å holde fast.
Tolle:
— Fordi vi forsøker å finne noe varig i det som hele tiden forandrer seg.
Buddha:
— Og der oppstår lidelsen.
Mester Eckhart nikker langsomt.
— Kanskje døden derfor ikke bare konfronterer oss med at kroppen skal dø. Den konfronterer oss med vår trang til å gjøre det forgjengelige permanent.
Jesus ser mot ham.
— Og likevel er ikke døden nødvendigvis slutten.
Ingen svarer.
Anita bryter stillheten.
— Det var kanskje noe av det som forandret seg mest for meg. Frykten for døden.
Hun ser rundt bordet.
— Når døden ikke lenger oppleves som den absolutte utslettelsen vi har forestilt oss, kan hele forholdet til livet forandre seg.
Eben Alexander:
— Ja.
Sam Parnia nikker.
— Og det interessante er at slike erfaringer ofte ser ut til å føre til varige endringer i menneskers forhold til livet, døden, relasjoner og mening.
Tolle:
— Kanskje døden derfor allerede er en lærer.
Buddha:
— Hvis vi er villige til å se.
Ramana Maharishi løfter blikket.
— Men hvem er det som frykter døden?
Stillheten endrer seg.
Nisargadatta Maharaj ser på ham.
— Personen.
Han lar ordet henge.
— Personen er en samling av minner, vaner, identifikasjoner og forestillinger.
Ramana:
— Og hvem er det som vet dette?
Nisargadatta smiler.
— Det er spørsmålet.
Mester Eckhart ser ut mot vinduet.
— Kanskje vi nå nærmer oss et annet mysterium.
Han vender seg mot de andre.
— For det finnes en død som kan finne sted mens mennesket fortsatt lever.
Tolle nikker.
— Å dø før man dør.
Jesus sier stille:
— Den som mister sitt liv, skal finne det.
Ingen svarer.
Denne gangen er stillheten ikke et tomrom.
Den rommer et spørsmål.
Hva er det egentlig vi frykter å miste?
Hva skjer etter døden?
Jesus ser utover bordet.
— Kanskje spørsmålet er større enn vi vanligvis gjør det til. Vi spør: «Hvor går vi når kroppen dør?» Men det finnes en virkelighet som ikke begynner med fødselen og ikke slutter med døden.
Han blir stille et øyeblikk.
— I min Fars hus er det mange rom.
Anita Moorjani smiler.
— Det bildet gir mening for meg.
Hun ser ned et øyeblikk før hun fortsetter.
— I min egen erfaring var det som om virkeligheten åpnet seg lag for lag. Jeg opplevde ikke at jeg gikk inn i et bestemt sted som var adskilt fra alt annet. Tvert imot opplevde jeg at bevisstheten utvidet seg. Grensene rundt det jeg hadde kalt «meg», forsvant.
Hun ser på de andre.
— Jeg følte meg ikke lenger adskilt fra livet. Jeg følte meg som en del av alt.
Eben Alexander nikker.
— Jeg opplevde også flere nivåer eller dimensjoner.
Han smiler litt.
— Det er vanskelig å bruke ordet «sted», for det var ikke som å reise fra ett fysisk sted til et annet. Men det var en tydelig opplevelse av forskjellige virkelighetsnivåer.
Han fortsetter:
— Jeg begynte i det jeg senere kalte Earthworm's Eye View, en svært begrenset og mørk tilstand. Derfra beveget jeg meg gjennom det jeg opplevde som stadig rikere og mer levende dimensjoner, før erfaringen kulminerte i det jeg kalte «the Core» — en grenseløs virkelighet fylt av en kjærlighet og intelligens som jeg forsto som den guddommelige kilden.
Anita:
— Det interessante er at språket vårt blir så begrenset.
Eben:
— Ja. Vi beskriver erfaringen gjennom den formen vi kjenner.
Han ser på Jesus.
— Jeg kan bruke ordet Gud. Andre bruker Kilden, Bevissthet, Kjærlighet eller noe helt annet.
Mester Eckhart nikker.
— Fordi Gud ikke er et objekt blant andre objekter.
Han ser rolig på dem.
— Det dere beskriver som rom, nivåer eller dimensjoner, kan være bilder som hjelper mennesket å nærme seg det som ikke kan gjøres til et bilde.
Anita:
— Men erfaringen kan likevel være virkelig.
Mester Eckhart:
— Ja.
— Men det som oppleves, er ikke nødvendigvis det samme som den virkeligheten det peker mot.
Det blir stille.
Eben nikker langsomt.
— Det er et viktig skille.
— Jeg opplevde virkeligheten som mer virkelig enn denne. Men jeg kan ikke overføre den erfaringen direkte til noen andre. Jeg kan bare beskrive den slik den fremsto for meg.
Han ser mot Parnia.
— Og kanskje det er nettopp derfor vitenskapen har en så vanskelig oppgave her.
Sam Parnia, som har lyttet, svarer:
— Ja. Vi kan undersøke hjernen, kroppen, fysiologien og rapportene fra mennesker som overlever hjertestans. Men den subjektive erfaringen kan ikke observeres utenfra på samme måte som et organ kan observeres.
Han ser rundt bordet.
— Vi kan studere korrelater. Vi kan sammenligne rapporter. Vi kan undersøke hva som skjer under resuscitering. Men det betyr ikke at vi dermed har fanget selve bevisstheten.
Tolle nikker.
— Fordi den som undersøker, selv er en del av mysteriet.
Parnia:
— Nettopp.
Jesus ser på dem.
— Dere leter etter det som allerede er nær.
Mester Eckhart smiler.
— Og kanskje det er derfor veien ikke egentlig går noe sted.
Jesus:
— Guds rike er iblant dere.
Anita ser på ham.
— Det var også noe av det jeg opplevde. Det var ikke som å komme til et sted som lå langt borte. Det var som å våkne til noe som allerede var der.
Hun fortsetter:
— Og det sterkeste var kanskje ikke alle opplevelsene i seg selv, men kjærligheten. En kjærlighet uten betingelser. En følelse av at jeg var fullstendig kjent og fullstendig elsket.
Mester Eckhart:
— Da er vi nær noe viktig.
Han ser mot henne.
— For den mystiske erfaringen handler ikke til syvende og sist om å komme til et bedre sted. Den handler om foreningen med Gud.
Jesus nikker.
— At de skal være ett.
Eben:
— Det var også en sterk opplevelse for meg. Ikke bare av kjærlighet, men av sammenheng. Som om virkeligheten på et dypere nivå var langt mer helhetlig enn den fremstår her.
Han blir stille.
— Og kanskje er det derfor det var så vanskelig å komme tilbake.
Anita smiler.
— Ja.
Hun ser på ham.
— Jeg forsto ikke hvorfor jeg skulle tilbake til en kropp som føltes så liten sammenlignet med det jeg nettopp hadde opplevd.
Hun legger hånden mot brystet.
— Men jeg kom tilbake. Og det var da jeg forsto at opplevelsen ikke først og fremst handlet om å dø. Den handlet om å lære å leve.
Jesus ser på henne.
— Livet er ikke en feil som må unnslippes.
Mester Eckhart:
— Og kroppen er ikke nødvendigvis et fengsel.
Tolle:
— Kanskje det er her mysteriet blir enda mer interessant.
Han ser rundt bordet.
— For hvis bevisstheten i sin natur er formløs og grenseløs, hvorfor er vi da her, i denne formen?
Ingen svarer med en gang.
Eben ser mot vinduet.
— Kanskje formen ikke er motsetningen til det formløse.
Mester Eckhart:
— Kanskje formen er det formløse som viser seg.
Anita:
— Og kanskje det er derfor vi ikke egentlig forlater kjærligheten når vi dør.
Hun smiler.
— Vi oppdager at vi aldri var adskilt fra den.
Jesus sier stille:
— Frykt ikke.
Og for første gang er det ingen rundt bordet som forsøker å forklare mysteriet videre.
Refleksjon:
Døden, som livet, er og blir et mysterium så lenge vi lever i form. At vi opplever den forskjellig er helt naturlig; vi sanser og tolker tross alt verden gjennom hver vår unike form og filter.
For noen, og kanskje for de aller fleste, er døden slutten på kroppens liv. For andre er den en overgang, en frigjøring eller en tilbakevending til noe som aldri egentlig har vært født. Nær-døden-erfaringene tilfører enda et perspektiv, mens vitenskapen undersøker det som kan observeres fra utsiden. Videre har vi dem som opplever bevisstheten fra innsiden gjennom det vi kaller oppvåkning og åndelig legemliggjøring.
Uansett er døden fortsatt et mysterium.
Vi kan undersøke hjernen, kroppen og prosessene som finner sted når livet nærmer seg slutten. Vi kan lytte til mennesker som har vært nær døden og kommet tilbake med erfaringer som forandret hele deres forståelse av livet. Eller vi kan lytte til dem som er født på ny mens de lever. Det er likevel noe annet å erfare døden enn å observere den utenfra.
Og kanskje er det nettopp her mysteriet blir virkelig interessant.
For hva er det egentlig som dør?
Kroppen gjør det. Tanker, følelser, minner, roller og identifikasjoner er også forgjengelige. Nisargadatta – i likhet med mange andre oppvåknede – beskriver personen som en samling av minner, vaner, identifikasjoner og forestillinger. Sett fra dette perspektivet er mye av det vi vanligvis kaller «meg», allerede i konstant forandring – slik vi også kan erfare det i oppvåkning.
Da blir spørsmålet om døden også et spørsmål om identitet.
Hva er det vi er så redde for å miste - og hva er det som lever videre?
Les videre:
Samtale 8 -
Hva er kroppen?
Om samtalene
Samtalene på disse sidene er fiktive. Personene møtes ikke slik de historisk gjorde, og replikkene er ikke sitater. Samtalene er et litterært tankeeksperiment, bygget på deres publiserte arbeider, sentrale idéer og kjente perspektiver.
Hensikten er ikke å gjengi én «riktig» tolkning av hver enkelt tenker, men å utforske hvordan ulike fagtradisjoner, visdomstradisjoner og kontemplative retninger kan belyse de samme eksistensielle spørsmålene når de får møtes i en åpen og respektfull dialog.
....
