Innledning: 

​

Det finnes øyeblikk hvor noe i mennesket våkner. 

Noen beskriver det som å komme til seg selv.

Andre som å miste seg selv.

 

Noen beskriver det som å våkne fra identifiseringen med sinnet - fra historien om hvem vi er. 

Andre snakker om Selvet, nærværet og den rene bevisstheten, eller om gjenkjennelse av noe som egentlig alltid har vært der. 

 

For mange er det en gradvis prosess - der det vi tok for å være virkeligheten, sakte begynner å slå sprekker. Tanker, følelser, roller og mønstre mister taket.

​

Hva er det egentlig som skjer når mennesket våkner?

​

Her belyses oppvåkning fra flere vinkler. ​​Rundt bordet møtes stemmer fra ulike tradisjoner og tidsepoker. De bruker ulike språk og åpner ulike dører inn i det samme gåtefulle landskapet. 

 

​​

Rundt bordet sitter:  

​

Eckhart Tolle:
Han peker mot oppvåkningen som nærvær og ren bevissthet: avidentifisering fra tankene, og at den psykologiske tiden slipper taket slik at Væren – den stille kilden bak formene – trer frem. Den indre kroppen, oppmerksomt nærvær og den indre stillheten er hans primære innganger.

 

​Jiddu Krishnamurti:
Han utfordrer selve søkerens bevegelse. Kan man våkne dersom man gjør oppvåkning til et fremtidig mål? For ham ligger friheten i å se det som er i dette øyeblikket, helt uten metoder eller ønske om å nå en bestemt tilstand. 

​

Ramana Maharishi:
Han fører spørsmålet tilbake til selve «jeg»-følelsen. Hvem er det som søker? Gjennom selvgranskning peker han mot det uforanderlige Selvet som står igjen når det falske jeg-et oppløses. 

​

Adyashanti:
Han stopper ikke ved selve gjennombruddet. Han snakker om hvordan sannheten må helt ned i mennesket, og om en videre avkledning der illusjoner, identifisering og gamle forsvar gradvis faller bort.

​​

Pema Chödrön:
Hun bringer inn det nære menneskelige landskapet: sårbarhet, usikkerhet, smerte og medfølelse. Oppvåkning er ikke å heve seg over menneskelivet, men å tåle å møte det med et helt åpent, ubeskyttet hjerte.

​​

Buddha:
Han bringer et klassisk og pragmatisk språk inn i rommet: frigjøring fra klamring, aversjon og uvitenhet. Han er mindre opptatt av å beskrive en metafysisk virkelighet, og mer opptatt av hva som faktisk opphører når lidelsens årsaker slipper taket.

 

​Jesus:
Han taler om Guds rike som en allerede nærværende virkelighet, om å miste sitt adskilte liv for å finne det sanne, og om en fred og kjærlighet som ikke er avhengig av verdens betingelser.

 ​

Mester Eckhart:
Den kristne mystikken får sin tydeligste stemme her. Han peker mot sjelens innerste grunn (Seelengrund), der skillet mellom Gud og menneske overskrides, og mot den mystiske foreningen som ikke kan nås gjennom konsepter eller ord.

​​

Shai Tubali:
Han utvider perspektivet på den videre bevegelsen: at oppvåkningen ikke avslutter transformasjonen, men åpner opp for en dyptgående prosess der bevisstheten trenger stadig dypere inn i kropp, psyke og liv.

 

​

​​​​​​Samtalen: 

​

Det er stille rundt bordet.

Ikke den vanlige stillheten før en samtale begynner, men en stillhet som allerede synes å være en del av dem alle. 

Tolle ser utover bordet.

— Kanskje det første vi må peke på er at det ikke er personen som våkner opp. Oppvåkningen skjer heller fra forestillingen om hvem man er  - når du ser at du ikke er historien i ditt eget hode. Tankene fortsetter kanskje å komme. Følelser fortsetter å komme. Men de oppstår nå i et rom av nærvær. Du er ikke lenger oppslukt av formene som beveger seg på overflaten.

Krishnamurti ser på ham.

— Men straks vi sier «oppvåkning», gjør vi det lett til noe vi skal oppnå. Da har vi allerede skapt et bilde av det vi ønsker å bli.

— Ja, sier Tolle. — Og selve ønsket om å finne frem kan bli det som hindrer oss i å se det som allerede er her.

Ramana Maharishi bryter inn:

— Hvem er det som ønsker å komme frem?

Det blir stille.

— Dette er det avgjørende spørsmålet. Ikke: «Hvordan skal jeg våkne?» Men: «Hvem er jeg?»

Han lar spørsmålet hvile.

— Når «jeg»-tanken undersøkes, føres oppmerksomheten tilbake til sin kilde. Det falske jeg-et trenger ikke beseires. Det må bare gjennomskues.

Buddha nikker, men løfter en hånd.

— Jeg ville uttrykt det annerledes. Det vi kaller «jeg», er sammensatt av prosesser som oppstår og opphører. Når vi klamrer oss til disse som «meg» eller «mitt», oppstår lidelse.  

Ramana smiler svakt.

— Ordene er forskjellige.

Buddha svarer:

— Ja. Men det avgjørende er hva som faktisk blir sett.

 

​

Et øyeblikk — eller en vei?

Tolle:

— Det kan være et øyeblikk hvor noe plutselig blir sett. Et gjennombrudd ut av den psykologiske tiden og inn i Nået. Men i den horisontale verden – i tiden og handlingens verden – kan mye fortsatt henge igjen. Det kan ta lag tid før innsikten gjennomsyrer hverdagen og handlingene våre.

Krishnamurti:

— Hvorfor skulle vi dele det opp?

Tolle:

— Vi trenger ikke gjøre det. Men mennesker kan ha en direkte gjenkjennelse og likevel identifisere seg sterkt med vanemønstrene i sinnet.

Adyashanti nikker.

— Det er viktig. For det kan være en enorm forskjell på å se sannheten og å la hele livet gjennomtrenges av den.

Pema Chödrön smiler:

— Og det er kanskje her mange blir overrasket.

— Over hva? spør Tolle.

— Over at livet ikke nødvendigvis blir enklere på den måten de hadde forestilt seg.

Hun ser på de andre.

— Når det vi har brukt til å beskytte og forsvare oss med begynner å løse seg opp, kan det som tidligere lå i blindsonen og utenfor bevisstheten, komme nærmere. Frykt. Sorg. Usikkerhet. Alt det vi trodde vi måtte kontrollere.

Adyashanti:

— Ja. Oppvåkning kan være svært vakker. Og den kan være svært destruktiv i den forstand at det som ikke er sant, begynner å falle bort.

Han blir stille et øyeblikk.

— Det handler ikke nødvendigvis om å bli en bedre versjon av seg selv. Det handler om at det falske ikke lenger kan opprettholdes på samme måte.

Pema:

— Og det kan føles som om man mister noe.

— Selv om man egentlig mister det som aldri var sant, sier Adyashanti.

 

​

Hva skjer med den som våkner?

Krishnamurti:

— Vi må være forsiktige med dette språket. «Den som våkner» er allerede et problem. Er det ikke nettopp dette vi undersøker? Den som våkner?

Ramana:

— Nettopp.

Tolle:

— Likevel finnes det en menneskelig organisme som fortsetter å leve. Kroppen går videre. Tanker oppstår. Relasjoner fortsetter. Det er ikke slik at mennesket forsvinner.

Pema:

— Tvert imot.

Hun smiler.

— Kanskje man blir mer medmenneskelig.

Buddha:

— Mer fri for klamring.

Pema:

— Og dermed mer tilgjengelig for andre.

Hun vender seg mot Buddha.

— Når vi ikke hele tiden beskytter et ønsket bilde av oss selv, blir hjertet mindre opptatt av å forsvare seg. Det blir mulig å møte andre mennesker uten å måtte gjøre dem til noe bestemt.

Jesus:

— Den som mister sitt liv, skal finne det.

Alle ser mot ham.

— Det livet som skal mistes, er ikke det menneskelige livet. Det er det livet som er bundet til forestillingen om at alt må holdes fast av et «meg».

Han fortsetter:

— Når dette slippes, blir kjærligheten friere.

Mester Eckhart:

— Ja. Og kjærligheten er ikke bare en følelse som kommer til mennesket. Når det som står i veien slipper taket, trer det  guddommelige livet fram.

Jesus:

— Guds rike er allerede iblant dere.

​

 

Men hva er det egentlig som oppdages?

Ramana:

— Selvet.

Buddha:

— Ikke-selvet.

Et lite smil går rundt bordet.

Tolle ler.

— Dette er et utrolig godt eksempel på hvorfor folk tror vi motsier hverandre.

Ramana:

— Når «selv» forstås som personen, er det ikke Selvet.

Buddha:

— Når «selv» forstås som en permanent, uavhengig entitet, er det nettopp dette som må undersøkes.

Mester Eckhart:

— Kanskje ordene må dø før sannheten kan tale.

Krishnamurti:

— Eller vi kan ganske enkelt slutte å bruke ordene som virkeligheten.

Stillheten vender tilbake.

Tolle:

— Det kan også beskrives som ren Bevissthet. Det formløse, tidløse nærværet som ligger under og gjennomtrenger og rommer alle former.

Mester Eckhart:

— Gud.

Jesus:

— Faderen.

Ramana:

— Selvet.

Buddha:

— Jeg ville ikke gi det et slikt navn.

Krishnamurti:

— Og jeg ville være forsiktig med alle navn.

Adyashanti:

— Kanskje det er derfor vi trenger ulike dører. Noen trenger å høre om Gud. Andre om Bevissthet. Andre om tomhet. Andre trenger bare å se hva som skjer akkurat nå.

 

​

Og kroppen?

Tolle legger hånden mot brystet.

— Mange forsøker å forstå oppvåkning mentalt. Men den indre kroppen kan være en langt mer direkte inngang. Når oppmerksomheten flyttes fra tankenes kontinuerlige aktivitet til den levende følelsen av kroppen innenfra, åpnes en annen dimensjon av nærvær.

Pema:

— Det er interessant. For kroppen kan ikke late som på samme måte som sinnet kan.

Tolle:

— Nettopp.

— Den indre kroppen er ikke et sluttpunkt. Den kan være en portal inn i Nået.

Han ser ned på hånden sin.

— Og etter hvert kan denne opplevelsen av kroppen bli stadig mer subtil. Grensen mellom «meg her inne» og «verden der ute» kan begynne miste sin selvfølgelighet - opplevelsen av bevissthet kan utvide seg langt utover kroppens grenser.

Ramana:

— Hvem er det som er innenfor?

Tolle smiler

— Du gjør det ikke enkelt.

Ramana:

— Det trenger ikke være så vanskelig.

 

​

Når vitnet selv blir gjennomskuet

Ramana ser utover bordet og fortsetter:

— Først kan man oppdage at man ikke er tankene. Så at man ikke er følelsene. Man oppdager vitnet.

Tolle:

— Ja.

Ramana:

— Men spør så: Hvem er vitnet?

Det blir stille igjen.

Krishnamurti:

— Dette er helt avgjørende. For observatøren kan selv bli en ny identitet.

Adyashanti:

— Ja. «Jeg er den som observerer» kan være en svært raffinert form for separasjon.

Tolle:

— Inntil observatøren og det observerte ikke lenger oppleves som to.

Mester Eckhart:

— Øyet som ser Gud, er det samme øyet som Gud ser med.

Tolle:

— Når du ser et tre uten å legge en mental merkelapp på det, kan det plutselig være et øyeblikk hvor skillet mellom deg og treet ikke lenger oppleves på samme måte. 

Han ser mot vinduet.

— Det handler ikke om at personen mentalt bestemmer seg for at 'jeg' og treet er  «ett». Det er nettopp fraværet av denne mentale bevegelsen som gjør det mulig å erfare enheten.

Pema:

— Og det kan være overraskende kroppslig.

Adyashanti:

— Ja.

Han smiler.

— Enhetsbevissthet er ikke nødvendigvis en idé om at «alt er ett». Det kan være en direkte erfaring som ikke trenger å bli forklart.

 

​

Kjærlighet, glede og salighet

Jesus:

— Kjærligheten blir da ikke noe du skal produsere.

Mester Eckhart:

— Den blir det som er igjen når det som hindrer den, slipper.

Pema:

— Og likevel kan hjertet fortsatt bli såret.

Tolle:

— Selvfølgelig.

Han smiler.

— Oppvåkning betyr ikke at man går rundt i en evig spirituell rus.

Pema ler.

— Det ville vært upraktisk.

Latteren rundt bordet bryter alvoret.

Tolle fortsetter:

— Men det kan oppstå en dyp tilfredshet, en fred og en glede - en fylde som ikke lenger er avhengig av det som skjer i formens verden. 

Adyashanti:

— Og det kan være intenst.

Tolle:

— Ja.

Adyashanti:

— Det er en feil å tro at oppvåkning nødvendigvis betyr at alt blir flatt og nøytralt. Det kan være en enorm intensitet i livet. Men intensiteten er ikke det samme som personlig dramatikk.

Mester Eckhart:

— Saligheten er ikke nødvendigvis en følelse.

Jesus:

— Men Kjærligheten består. 

​​

​

Så kommer nedstigningen

Tubali har vært stille lenge.

Han ser på de andre.

— Jeg tror dette er et sted hvor mange beskrivelser stopper for tidlig.

Krishnamurti løfter øyenbrynene.

Tubali fortsetter:

— Oppvåkningen kan være øyeblikkelig. Den kan være total. Men mennesket er fortsatt et menneske. Kroppen, psyken, nervesystemet og hele den menneskelige strukturen må møte det som nå er blitt synlig.

Adyashanti nikker.

— Ja.

Tubali:

— Derfor kan det komme en periode hvor det oppleves som om det man fant, er borte.

Tolle:

— Men det er ikke nødvendigvis slik.

Tubali:

— Nei. Det som er sett, kan ikke gjøres usett. Men kontakten med det kan bli sterkt tildekket av det som nå løftes opp i bevisstheten.

Pema:

— Det er en viktig forskjell.

Tubali:

— Det er ofte en svært krevende forskjell.

Han ser på bordet.

— Det som tidligere var ubevisst, må møtes. Det som er blitt sett, skal etter hvert inkarnere – slå rot i mennesket. Bevisstheten må ikke bare gjenkjennes som formløs; den må kunne gjennomtrenge formen.

Tolle nikker.

— Nærværet må kunne være her, i kroppen, i relasjonene, i det praktiske livet.

Tubali:

— Nettopp.

Adyashanti:

— Da begynner den virkelige avkledningen for mange.

 

​

Men hva om man føler at man har mistet oppvåkningen?

Pema:

— Da tror man lett at man har feilet.

Adyashanti:

— Eller at noe har gått galt.

Tolle:

— Det kan være en smertefull opplevelse.

Tubali:

— Og derfor må vi være varsomme med å romantisere oppvåkning. Det kan være dypt frigjørende, men det kan også åpne dører man ikke hadde forestilt seg.

Pema:

— Det er kanskje nettopp derfor vi trenger medfølelse på veien.

Buddha:

— Og klarhet.

Pema:

— Ja. Klarhet uten medfølelse kan bli streng.

Buddha:

— Medfølelse uten klarhet kan bli forvirring.

De ser på hverandre.

Pema smiler.

— Da har vi kanskje begge deler.

 

​

Hva er det da som egentlig forandrer seg?

Krishnamurti:

— Kanskje spørsmålet må snus. Ikke: «Hva blir jeg?» Men: «Hva er det som ikke lenger har makt over meg?»

Tolle:

— Identifikasjonen.

Buddha:

— Klamringen.

Pema:

— Motstanden.

Ramana:

— Jeg-tanken.

Jesus:

— Frykten.

Mester Eckhart:

— Adskillelsen.

Adyashanti:

— Det som ikke er sant.

Tubali:

— Og etter hvert det som fortsatt står mellom erkjennelsen og det levde livet.

Det blir stille.

Tolle:

— Kanskje dette er det viktigste. Oppvåkning handler ikke bare om hvor sterkt lyset oppleves.

Han ser rundt bordet.

— Det handler også om hvor mye av livet som ikke lenger hindrer lyset.

 

​

Og hva er mennesket da?

Pema:

— Mer åpent.

Buddha:

— Mindre bundet.

Jesus:

— Mer kjærlighet.

Mester Eckhart:

— Mer av det guddommelige.

Ramana:

— Mer av det som alltid var.

Krishnamurti:

— Friere.

Adyashanti:

— Mer sant.

Tubali:

— Mer rotfestet, mer inkarnert.

Tolle smiler.

— Kanskje vi kan si: Mer til stede.

 

Det er stille rundt bordet igjen.

Men denne gangen er stillheten annerledes.

Ikke fordi noen har kommet frem til en konklusjon.

Snarere fordi behovet for en konklusjon har blitt mindre.

 

Krishnamurti ser ut mot vinduet.

— Kan vi bare sitte i denne stillheten, uten å gjøre den til noe?

Ingen svarer.

​

Et tre beveger seg svakt utenfor.

Tolle ser på det.

Og et øyeblikk er det ikke lenger et «jeg» som ser et tre.

Det er bare det som er.

​

Jesus sier stille:

— Guds rike er iblant dere.

Og denne gangen er det ingen som forklarer hva han mener.

​

​​

​Refleksjon:

Når jeg lytter til disse stemmene, blir jeg ikke først og fremst slått av hvor ulike de er, men av hvor sterkt de egentlig peker mot det samme.

 

Språket varierer. Noen snakker om Selvet, andre om Bevissthet, Stillhet, Nærvær, tomhet eller Guds rike. Noen begynner med selvgranskning, andre med oppmerksomt nærvær, meditasjon, hengivelse eller det å møte smerten direkte. De åpner forskjellige dører inn til samme landskap.

​

For meg er oppvåkning ikke nødvendigvis én bestemt hendelse. Den kan komme som et glimt, en periode og en sjelden gang, som en varig erkjennelse av bevissthetens natur. Det avgjørende er ikke hvor lenge øyeblikket varer, men hvor dypt erkjennelsen trenger inn, og hva som blir sett.

 

Det som erkjennes, kan være øyeblikkelig, mens det å la dette gjennomtrenge hele mennesket kan være en langt lengre og mer omfattende bevegelse. Etter oppvåkning kan det derfor føles som at lyset forsvinner. Ikke fordi det som ble sett er borte, men fordi det uintegrerte kommer opp til overflaten. Det som tidligere var ubevisst, må møtes. Erkjennelsen må få slå rot i kroppen, psyken og i livet som helhet.

​

Jeg vil også påpeke viktigheten av å ikke romantisere oppvåkning. Det kan være grenseløs glede, dyp kjærlighet og opplevelsen av enhet og samtidig en dyptgående avkledning av det vi trodde vi selv og andre var. Det kan også sette i gang krefter og prosesser i mennesket som vi ikke fullt ut kan kontrollere. Oppvåkning er derfor ikke nødvendigvis begynnelsen på et enklere liv. Men det kan være begynnelsen på det å virkelig leve.

​

Og mennesket forsvinner ikke.

Kanskje skjer snarere det motsatte. Når behovet for å beskytte et visst bilde av «meg» slipper taket, kan det menneskelige bli friere, nærheten kan bli større, og kjærligheten mindre personlig.

 

Man bryr seg ikke bare om livet, man kjenner seg som en del av det.

​

Oppvåkning for meg er derfor ikke å bli mindre menneskelig, men å bli friere til å være det mennesket man egentlig er. Det tror de fleste allerede at de er. Men oppvåkningen kan også innebære å oppdage hvor mye som fortsatt er skjult for oss. Selvet vikler seg gradvis ut, og med det kan stadig nye lag av det vi trodde vi var, gjennomskues. Det er nettopp her en av oppvåkningens største illusjoner ligger.

​

Jeg ser ikke disse lærerne som representanter for konkurrerende sannheter. Jeg ser dem mer som en bukett markblomster. Hver av dem har sin egen farge, duft og utstråling. De peker fra ulike steder, med ulike ord og ulike metoder - men landskapet de beskriver, er det samme.

​

Og kanskje er det dette oppvåkning til syvende og sist peker mot:

At det uforanderlige nærværet - den formløse og tidløse bevisstheten - ikke er noe vi skal nå, men noe vi er.

At vi bare har glemt det.

 

 

Les videre:

Samtale 7 -

Hva er døden og hva skjer etter døden?

​

​

​

Om samtalene

Samtalene på disse sidene er fiktive. Personene møtes ikke slik de historisk gjorde, og replikkene er ikke sitater. Samtalene er et litterært tankeeksperiment, bygget på deres publiserte arbeider, sentrale idéer og kjente perspektiver.

Hensikten er ikke å gjengi én «riktig» tolkning av hver enkelt tenker, men å utforske hvordan ulike fagtradisjoner, visdomstradisjoner og kontemplative retninger kan belyse de samme eksistensielle spørsmålene når de får møtes i en åpen og respektfull dialog.​​​​​​​